Snø i april

Mannen bak den velkjente og ikke minst velfiskende Gunderflua har tilsynelatende fått nok. Mer enn nok. For de av oss som tilbringer tiden sør for linja er ikke noen snøfnugg i nord det vi bekymrer oss mest over. Men for vår fluebindende venn var visst sist søndags snøfall fnugget som fikk flasken til å renne over, om vi kan si det på den måten. Men i motsetning til mange andre lar ikke vår venn seg knekke. Han lar tvert imot frustrasjon over fortsatt snø bli den energien som skal til for å skape.
Dermed kan vi formidle følgende kraftfulle dikt om fluefiskerens fortvilelse når snøen fortsetter å falle - i april.
Forøvrig oppfordrer vi også våe lesere til å få med seg det siste PS nederst i mailen. Også om snø i april.

Snø i april.
Jeg regner meg som nordmann god som noen
men i det siste har jeg mistet troen
for du lever i eksil
når snøen laver i april

Jeg sovner og jeg våkner på den samme brisk
og i alle mine drømmer yrer det av fisk
for du lever som reptil
når snøen laver i april

En flue og et vak er alt jeg trenger
alt det andre kan du få for penger
men kall meg gjerne inhabil
når snøen laver i april

Jeg burde hørt på prester og imamer
eller funnet trøst hos pene damer
for du trenger en ventil
når snøen laver i april

Jeg stemmer ned min mandolin
og trekker opp en flaske vin
slik overlever jeg med stil
når snøen laver i april

gunder

PS: Siste nytt fra Gunder. I helga drar han til fjells. Til to meter snø.Forstå det den som kan!God elg.I nord og sør.

Fiske zen

Som et apropos til de siste bidragenes noe debattpregede innlegg, har vi mottatt dette bidraget til en mer grunnleggende forståelse av fiskets muligheter og betydning for hin enkelte. Som man vil se så er det absolutt mulig å se at de mer grunnleggende spørsmål videreføres og fordypes i biraget.
Forfatteren ønsker å være anonym, men vi tror vi har funnet et arkivopptak av diktet hvor det antakelig er forfatteren selv som leser. Også anonymt.

Hvor vakkert denne fluen flyr
Man kjenner man blir nesten yr.
Nå ligger den der, ganske stille,
ventende på vannets ville.

Vi venter sammen, vi er ett.
Som fluen kjenner man seg lett.
Vi er der bare, sterkt tilstede,
drømmende om det der nede.

Og sakte synker solen ned
vi kjenner fluefiskets fred.
Det handler ikkun om å få
men vel så meget om å stå.


Siden det er søndag tar vi med et lite visdomsord i tillegg  - om betdningen av å telle våre dager og å vita hva som kan legge alen til vår livsengde:

Livslengde

Når Allah skal beregne den tid som tilkommer hvert enkelt menneske,
tar Han ikke med den tid som er anvendt til fiske!

Omar Khayyam
Persisk poet, rundt 1100-tallet

2,4

Redaksjonen mottok sist lørdag kveld en sms som kort og godt meldte: 2,2. Den kom fra fiskerens svoger. Og etter å ha sjekket nærmere viste det seg at sjøørretten ble tatt på flue i en råk ved Grimstad. Jeg sendte straks en melding til fiskeren og gratulerte med de 2,2.
Følgende svar kom, og det var så poetisk, og såpass aktuelt som kommentar til diktet fra professor Thomas, at jeg ba om tillatelse til å trykke det:

De fiskeløse turene
«Vi snakker ikke to komma to, men to komma fire. Vel, det er historie, og intet nirvana. Hvis vi skal snakke nirvana, snakker vi om den neste turen. Jeg mener i fullt alvor at den neste turen, uansett utfall, vil bli fantastisk, for alternativet ville jo ha vært å latt være å fiske…
Men så er det altså slik at noen turer gir gode fangster, til og med turer som ikke er så mye til turer. Det er i alle fall de fiskeløse turene som gir de beste drømmene, og når du har lært deg å elske de turene, kan du øyne et lite håp om å bli ett med fluestanga di. Da kan vi godt bruke ei natt til å snakke nirvana (vel og merke etter en tur…)

Da går jeg opp og retter noen stiler til om ulykkelig kjærlighet..»

Og videre, som svar på mitt spørsmål om videresending:

«Det er OK, der kan ligge mye poesi i prosa, og prosalyrikken er svært underkjent i fluefiskekretser! De fleste som gir ut fiskebøker, skriver en elendig prosa. Men nå har jeg funnet et sjeldent unntak: Dansken Paul Wellendorf ga ut to bøker tidlig på femtitallet, av meg nylig innkjøpt i et antikvariat i København. Og i kapitlet ”Min ven fiskestangen”, skriver han:

Hele livet igennem er menneskene vant til at finde hjælp, trøst eller glæde ved at tage en anden i hånden.
Barnet søger hjælp hos den voksne og griber deres hånd, når de tager de første, vaklende skridt.
Under sykdom kan en beskyttende hånd trøste og gøre mer gavn end meget medicin, og mange mennesker finder livsglæde ved at tage i hånden og danse ud, når musikken spiller opp.
– Og lystfiskeren – ja, han tager sin ven fiskestangen i hånden – går ud i naturen og finder det hele.»

Fluefiskelitteratur
Og da jeg kan fortelle om at siste tema – gode fiskebøker – var tema på en liten samling på Stortorets Gjestegiveri nå i ettermiddag, så lanserer vi med dette et nytt tiltak: Del en bok. Eller en novelle. Som du setter pris på og som du mener andre bør kjenne til! Og her åpner Fiskediktringen for at innleggene kommer i prosa, og ikke nødvendigvis som poesi.

Send inn dine beste boktitler (evt også filmtitler), så lager vi en oversikt som kan stå på bloggen.

Dessuten, en liten ekstrabonus i dag:
Her finner dere info om den såkalte "stimingen" på Månefisken 9. april, for de av dere som er opptatt av utstyr, filmer etc:
http://www.fluefiske.net/index.php?option=com_content&view=article&id=324:kickoff-for-de-varhungrige&catid=1:nyheter&Itemid=168

Fiske zen

Mens solen sakte synker ned
så finner fiskeren sin fred.
Det handler ikke om å få.
Det handler mer om det
å bare stå.

Som flua bare ligger der og hviler
og kjenner hvordan solen til den smiler,
har fiskeren noe større å begjære.
Å stå ved vannet, stille.
Bare være.

mer