Natten

Det er mye natt om dagen. Faktisk mer natt enn dag. Men for noen dager snudde det, og dagene skal igjen bli lengre fram mot det som flere av oss ser på som den optimale fisketiden.
Mens vi venter på de lange dagene kan vi imidlertid nyte de lange nettene. Mørket er god tid for å gjenoppleve sommerens høydepunkter. Og for å drømme om det som kan komme. Skal komme? Må komme!

Natten
Natten er god for den som fisker,
natten gir en sliten fisker fred.
Natten nører drømmer,
gjenoppfrisker,
minnene fra dagens beste sted.

Natten er god for den som higer.
Natten gjør den syke fisker frisk.
I natten ser jeg auren, at den stiger.
I drømme får selv jeg
en diger
fisk

(Natten viser oss i drømme,
hva vi skal unngå,
og hva vi skal styre etter.
Fritt etter Benny Anderson)

me

Vi fisker og vi fisker

Og vi som trodde at uroen rundt "fang og slipp" diskusjonen hadde lagt seg i vår forening. Men den gang ei. En av våre trofaste lesere, som nok ikke bidrar like ofte som han kommenterer på de utsendte dikt, ønsker på denne måten å en smule skape ettertanke omkring våre fangstmetoder.
Muligens også noen forberedende refleksjoner omkring vår kommende mesking i avdøde dyr..:

Vi fisker og vi fisker

Vi fisker og vi fisker
i livets store elv,
og vinden sakte hvisker
under himmelens hvelv:

Det er når det snart napper,
at du ser deg selv:
Er du snill releaser
som setter dyret ut?
Eller gledesmorder
som nyter blod
i sprut?

TT

0,14 Kroketjønn

Vi sto i kveldssol ved Kroktjønn,
da smalt det på en skikkelig bjønn.
Fyren var hissig, hogg tak i flua,
en motløs fisker gjenfant trua.

Kampen ble lang, auren var vill,
fiskeren var ei heller snill.
Fot for fot måtte kjempen vike,
fiskeren nærmet seg himmelriket.

Ved synet av hoven raste den ut,
skulle du vinne, du Storegut?
Men utstyret var av den rette sorten,
beistet tapte – for 0,14.

me

Når mørket faller på

Du som går til elven
når mørket faller på
og får den store skjelven
fordi du bare må

legge ut ei flue
i elvas dype strøm
og leve slik i nuet
ved bredden av en drøm

gunder

himmelen, plantene, dyra

himmelen, plantene, dyra
døgnfluer, klekking og sang
fisken glir stille langs myra
fiskeren løfter sin stang

alt vil han kaste mot vaket
kjærlighet, avmakt og lyst
nølende slipper han taket
fiskeren blotter sitt bryst

nyfødt står kroppen og dirrer
armen blir ett med sin stang
øynene ber mens de stirrer
dagen er tidløs og lang

(Olav Th)

han kunne ikke lenger løfte stanga til et kast

han kunne ikke lenger løfte stanga til sitt kast
han lå som regel stille på sin pute
alt gikk i stå når noe rundt hans gamle hjerte brast
han stirret lengselsfullt mot alt der ute

for bak åsen lå den tjenna der han tok sin første fisk
med en rognekjepp, i takt med fuglekoret
det var turene til tjenna som holdt han rask og frisk
og de største der var ubegrip’lig store

hver mandag dukket hjemmehjelpen opp og lagde mat
hun vasket golv og satte liv i gubben
hun handlet, ryddet, pyntet, kokte kaffe til en prat
han så at hun var pen og blid og lubben

en dosett er hva du trenger, mange rom mot pillerot
mente hjemmehjelpen, vis at du er voksen
gubben smilte, så mot skapet, og sa, jeg har mer enn rot
fram fra skapet kom den gamle flueboksen

noen uker etter dette våknet gubben ganske seint
det var søndag, det var fred og ro i grenda
fra et rom han ikke kjente fikk han krefter til å gå
hand i hand med stanga tuslet han mot tjenna

etter flere lange pauser fikk han se et blink av blått
og tok sikte på ei gran som var blitt voksen
han fikk sena gjennom ringene, selv om det gitt litt smått
og så grep han varsomt etter pilleboksen

for i det ene rommet lå fremdeles, klar til kamp
et knippe slitte klekkere fra åttitallet
og under dem, en skummel miks av antron, fjær og hamp
tre killere til bruk ved spinnerfallet

han lirket ut sin flue, jo, teknikken satt som før
han lot den drive i den milde brisen
han satt seg godt til rette mot en granlegg da et slør
drev over, var det døden eller disen?

og stanga la seg sakte til rette i hans fang
to fingre lekte varsomt med dens snøre
fra brystet boblet nye ord, en rusten jubelsang
jeg er her, jeg gjør det jeg helst vil gjøre

gubben skjønte at han fisket, og han hvisket stil seg selv
jeg var død når det ble slutt på slike stunder
han satt stille der, han ventet på et tilslag og en kveld

et voldsomt plask og så gikk flua under

(Olav Th)

Ode to hope and change

On a cold and grey chicago mor’n
A poor little child was born
In the Ghetto
And his Mama cried

In a crisp and blue Washington square
People qued without any fair
In the USA
And the people hoped

Around the tv’sets in warm little shacks
Fathers and mothers sat on their sacks
In the Asian city slums
And the people prayed

On the small fishingmens’ boats
Poor people huddled inside their old coats
Outside the shores of Haiti
And the people smiled

In the rainforests daylight brakes
Wake up cries come from the threatened apes
In the heart of Africa
And the ecosystems sighed

On a cold and grey Chicago mor’n
Another little baby child was born
In the ghetto
And his Mama laughed

Andrew no fish but full of hope K

SJØ

Sjokke i sjømandsstøvler,
oljeklær og sydvest.
Føle hvor huden brunes
langsomt af sol og blæst.

Føle hvor blodet rinder
roligt med større slag,
føle hvor modet svulmer
sterkere dag for dag.

Smage den salte havluft,
synge af breden bryst.
Saa, nu kan livet komme,
nu tør jeg vove en dyst!
- Vilhelm Krag

Sommerminner fra Trøndelagen

En liten lyrisk trudelutt på "morgenkvisten" sendt meg av den gamle diktermester Henrik Ibsen. Ifølge ham inspirert av en sommerlig glede han hadde på en av sine mange strabasiøse reiser.
Denne gangen dreier det seg om en reise han gjorde gjennom den ville ødemarken i Nord-Trøndelag i 1859 sammen med sin sønn. Dikteren ankommer et lite tjern i grenseområdet mellom skog og fjell, et tjern med det han kaller: "påfallende mye aggressiv ørret." Der fisker han sammen med Sigurd - hans eneste virkelig fiskeglade sønn.
Velkommen til følgende dikt af vår gamle helt og pessimist.

Gutten ropte;pappa pappa se på vannet!
Fisken tok den før den landet!
Med mitt indre skarpe øye
så jeg jakten mot det høye
og det farefulle stup mot dypet!

Mark fra fra luften, fisk fra bunnen,
stangedes i samme stunden
så at skummet om dem klasket.
Ja, der lå de nu og plasket.

Vi var stappfulle av glede.
Ørreten var full av skrekk
Marken som den skulle sluke
var med ett blitt borte - vekk !

Hvorfor må en ørrets glede
plutselig bli vendt til vrede?
Grunnen er at dyr bør dø
for at vi skal få vårt brød.

Mennesket er gudskjelov på toppen.
Dyr skal henge mer i stroppen ...
Vi er kronen på det flotte verket
De er ørret, mus og lerke.

Henrik Ibsen
(Kristian)

0,14 Kroketjønn

At fluefiskerens gleder er flerfoldige har vi vært innom ved flere anledninger.
At dette edle fiskets glede også har flere aspekter er det også all grunn til å reflektere over.
For det første har fluefiskeren en intens forventningsglede - vissheten om det som skal komme er en glede man kan leve lenge og forventningsfullt på.
For det andre selve opplevelsesglede: Være der, oppleve dette vakre, store, forunderlige. Fluens flukt og aurens tilslag. Eller mangel på ...
For det tredje: Erindringsgleden. Ettertanken, dvs ettergleden, sinnbildene, den indre filmen som går i loop, og hvor alt blir vakrere, varmere, skjønnere og viktigere for hver gang filmen snurrer.

Er man riktig heldig og vender hjem med fangst får man hele gledestriaden en gang til: Avnytelsen av fluefangsten. Måltidet. Vinen. Den gode mettheten.

Og er man enda heldigere vender man tilbake sammen med sine fiskervenner. Man får gledestriaden enda en gang! Vennskapet. Smilene, De varme kinn og glade ganer. Sangen. Den stille ro som senker seg over selskapet. Forventingene på hjemvei,opplevelsen når vi er sammen, erindringen og minnene i etterkant

Det er som om vannene selv roper høyt hurra. Tre ganger tre. For gleden.

I erindringsgledens lys bringer vi noen vers fra en av sommerens større begivenheter. Fra en sommeravten ved Kroketjønn:

Jeg sto ved kveldsblanke Kroketjønn,
da smalt det på en skikkelig bjønn.
Fyren var hissig, hogg tak i flua,
en tvilende fisker gjenfant trua.

Kampen ble lang, auren var vill,
fiskeren var ei heller snill.
Fot for fot måtte kjempen vike,
fiskeren nærmet seg himmelriket.

Da den så hoven raste den ut,
skulle du vinne, du Storegut?
Men utstyret var av den rette sorten,
beistet tapte – for 0,14.

(mer)

ta VARE

ta VARE
på vennene, ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte - nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute - jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene - HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.

Jan Erik Vold

Nede i vannet

Nede i vannet svømmer den store fisken
Dypt i det grønne mørket hvor sivet gror
Fiskerne er på fjellet

Nede i vannet ligger den store fisken
Timene går i fjellet, solen står lavt
Fiskerne holder gilde

Nede i vannet sover den store fisken
Himmelens libeller døser, luften er het
Fiskerne drikker tett

(Gammelt kinesisk dikt, oversatt av Arne Dørumsgaard og bearbeidet av Gunder.)

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

- Olav H. Hauge -

Sommerdrømmen

At
det
skjedde

Fiske zen

Være
ved elven

Være
i elven

Være
elven.

Fremmed flue

Fremmed flue
i lav høyde
over det indiske
hav.

Tross heftig
monsun
og brennende
sol
finner den sin vei
i brenningene.

Riktignok blir det
verken kingfish
eller tuna.

Men flyr
gjør den.
Og våt
blir den.

Både vind og vann
er velkjent.
Om ikke samme varme vind,
eller samme salte sjø.
Eller brennende sol
over brenningene.

Den gir seg ikke.
Flyr trassig
videre.

Vet at den var
den første
fremmede flue.
Der.

Men ikke
den første
fremmede.

Verden ville ikke
vært
hva den er.
Uten fremmede.

En fiskers hustavle

Med disse enkle linjer vil redaksjonen få hylle en av de mest trofaste bidragsyterne i Fiskediktringen, vår alltid optimiske og forventningsfulle helårsfisker fra langt sør i landet. Også kjent som mannen bak det ildfulle diktet 2,2.
Til hans femtiårsdag er det helt naturlig å dele dette diktet, som i all sin enkelhet formidler det vi vet han selv står for og praktiserer. Sent og tidlig.

En fiskers hustavle
Det finnes et fiske i livet,
som aldri fører til lede.
Det at du fisker med flue,
det er den største glede.

Hvem kan vel resten av livet,
stå ved en elv og klage.
Elven er full av aure,
livet er fullt at dage.

Årets første

Etter heftig debatt tidligere om fang og slipp samt spørsmålene reist om krokfri fluefiske har redaksjonen mottatt følgende friske fiskedikt.
Samt en anonym bekjennelse?
Man må kunne slå fast at i det minste tittelen er ganske tvetydig.

Årets første
Det var vindkast og snøfokk
i mai,
det som hogg var ikke
en hai.

Ganske sprek,
men dog kun en flis.
Mot min vilje ble det -
catch and release.

(anonym med krok)

Det våres

Du hører det knase
i tørre greiner
og gammel snø.

Du ser isen ligge der
med en liten råk
i elveosen.
Du vet det er for kaldt
i vann som i luft.
Allikevel sniker du deg sakte
mot den vesle steinen.

Du kjenner suget bre seg
i kroppen.
Du famler febrilsk
med skjelvende hender,
fikler for å få snelle og snøre
på plass,
får knapt bundet flua
på fortommen.

Så ser du flua suse,
i vakre, vårskjelvende sløyfer.
Du ser den lande,
du ser den ligge der,
lekkert tilstede,
for deg og for dine venner
i dypet.

Du er der,
på riktig sted,
og for deg er det riktig tid.
Du har ikke kommet
til feil
klode.

Du er bare
litt tidlig
ute.

Pannepoesi

Beæret over å bli tillagt farskapet til "Krokfri flue 2", føler jeg meg dog i anstendighetens navn nødsaget til å vedlegge noen oppklarende strofer:

Pannepoesi.
Det er en ære blir det sagt,
å ha ordet i sin makt.
For den var jaggu god
som skrev "krokfri flue 2"

Men rett skal være rett:
Selv om snøen ligger tett,
ble ingen krokfri flue
klekket i mitt hue!

Jeg ser, som du, helst fisken lande
vakkert i en stekepanne,
hvor salig død den svømmer
i smørets gylne strømmer.

Å spise sin fangst er fiskerens plikt
da nyter han smaken av stekt dikt!
Det er livets under
hilsen gunder

Ved Skapertjern

Det begynte med en sms i går kveld: Det vaker i Skapertjern.
Det fortsatte med litt ureglementert diktutveksling via mail.
Det endte ved Skapertjern nå i kveld.

Ved Skapertjern
Det vaker i Skapertjern
fugler jubler i trærne.
Det rykker i høyre arm.
Det kribler helt ut i tærne.

Jeg flykter fra storbyens larm
Til skogens stillhet og fred.
Ved vannets forlokkende barm
der slår jeg meg ned.

Jeg finner min flue frem,
og binder med skjelvende hender,
den skjønneste knuten jeg kan,
som bandt jeg for mine venner.

Så lar jeg min flue fly
over skogsvannets blanke stille
glemmer den larmende by
er der hvor de venter, de ville.

gundmer

Stekt ørret til kvelds

Til redaksjonen
Etter å ha blitt voldsomt provosert av forrige krokfrie dikt kommer her et svar. Jeg mistenker dessuten dikteren for å være den samme som til stadighet klager på snø generelt og i april spesielt.
-Den samme som nyter lange skiturer og som ved elvebredden løfter sin håv med triumf i blikket.......

Stekt ørret til kvelds
Å fiske med flue uten krok?
Skyldes det en slags svikt?
Han kan ikke være riktig klok,
som vil omdanne fiske til dikt!

Hva blir vel det neste?
Tur uten stang og snelle og snøre?
Da skjønner de fleste
på slik en tur blir det lite å gjøre.

Så la meg da heller dele et ord
fra tur med stang og med krok:
Om fisken som endte som mat på mitt bord
og ikke som skrift i en bok:

Den første var ikke stor, og den glapp
-jeg tenkte noe så frekt.
Den andre var kun en flyndre jeg slapp
Den tredje ble stekt!
rotor

Krokfri flue 2

Mange vil sikkert huske det følelsesladede bidraget ”Krokfri flue” fra vår venn Junius Malteby, mannen med sans for de syv hav og et mer oppfinnelig målføre.
Som en oppfølger bringer vi i dag et nytt bidrag i samme genre, dog i en mer urban språkform. Bidragsyteren har ønske å være anonym (det kan muligens skyldes at han ennå ikke har nådd fram til det mål han har satt seg). Man kan absolutt finne bidraget relevant til de sisteukers kjempe…orientering.

Krokfri flue 2
Det begynte med noe jeg leste,
en gang, i en gammel bok.
Det handlet om å ha og å være,
var skrevet av en som var klok.

Men lenge jeg virret i verden
urolig og rastløst omkring.
Visste ei hva jeg søkte,
trodde det handlet om ting.

En dag mine venner åpnet,
en ny dør i livets hus.
Fluefiskets mysterium,
elveleier med grus.

Fra da av var dagene bedre,
livet var relativt bra,
lange turer med gutta,
fangst som gjorde meg glad.

Det handlet om flere og større,
ukjent var ordet nok.
Stadig bedre redskap,
vi jaktet gjerne i flokk.

Men var det dette jeg ville,
strebe etter mer og mer,
aldri ha det helt stille,
alltid tenke på fler?

Da med ett jeg husket
noen ord fra den gamle bok.
Om det å ha. Og å være.
Nå fisker jeg helst – uten krok.

De største beist jeg fanger,
de fanger jeg i meg selv.
Jeg står der og hviler i stillhet,
Og kjenner at alt er vel.
(anonym)

Tre gonger

Det finnes ulike typer fiskelitteratur. Den mest dominerende må med rette kunne kalles fiskepornografi. Den handler kun om hvor størrelse og styrke, pakket inn i fraser om flotte omgivelser, krevende vær og den slags. Har du lest en slik fortelling har du lest alle. Det er noe pubertalt over fiskepornografien som gjør at nok kan den virke tiltrekkende når man er ung og uerfaren, men så får man ganske fort nok. Man kan til og med føle seg krenket over måten "objektet" fremstilles og behandles på. "Fang-og-slipp" hører naturlig hjemme i den fiskepornografiske kulturen.

Den minst dominerende genren innen fiskelitteraturen må være Fiskepoesien. Ikke fordi den ikke finnes. Ei heller fordi den ikke lenger skapes, skrives eller brukes. Men nettopp i sin karakter av å være poetisk så roper den ikke høyt i gatene eller fra aviskioskene. Man må lytte, lete, skape selv. Da er den der, vital, velklingende, relevant og følsom. Som sentrallyrikken handler den om det viktige i tilværelsen; livet, døden – og kjærligheten.

Les bare dette vakre og intense prosalyriske stykket, om liv, død og ektefølt kjærlighet:

Tre gonger
"Som alle veit, kjem fisken opp av det våte tre gonger.
Første gongen yr og nervøs,
sprelsk og redd,
syner sin styrke
og gjer meg spent og full av von.
Kampen kjem.

Andre gongen er han utmatta ør,
hjelpelaust på vakt,
og gjer meg sigersikker og stolt.

Tredje gongen.
Ei dronning duftande av laurbær,
dampande, perlande, saftig.
Gjer meg varm og ventande
og siklande svolten.

Eg et"

Fra Gjermund Andreassen "Eg, ein fiskar",
Samlaget 1995.

Snø i april

Mannen bak den velkjente og ikke minst velfiskende Gunderflua har tilsynelatende fått nok. Mer enn nok. For de av oss som tilbringer tiden sør for linja er ikke noen snøfnugg i nord det vi bekymrer oss mest over. Men for vår fluebindende venn var visst sist søndags snøfall fnugget som fikk flasken til å renne over, om vi kan si det på den måten. Men i motsetning til mange andre lar ikke vår venn seg knekke. Han lar tvert imot frustrasjon over fortsatt snø bli den energien som skal til for å skape.
Dermed kan vi formidle følgende kraftfulle dikt om fluefiskerens fortvilelse når snøen fortsetter å falle - i april.
Forøvrig oppfordrer vi også våe lesere til å få med seg det siste PS nederst i mailen. Også om snø i april.

Snø i april.
Jeg regner meg som nordmann god som noen
men i det siste har jeg mistet troen
for du lever i eksil
når snøen laver i april

Jeg sovner og jeg våkner på den samme brisk
og i alle mine drømmer yrer det av fisk
for du lever som reptil
når snøen laver i april

En flue og et vak er alt jeg trenger
alt det andre kan du få for penger
men kall meg gjerne inhabil
når snøen laver i april

Jeg burde hørt på prester og imamer
eller funnet trøst hos pene damer
for du trenger en ventil
når snøen laver i april

Jeg stemmer ned min mandolin
og trekker opp en flaske vin
slik overlever jeg med stil
når snøen laver i april

gunder

PS: Siste nytt fra Gunder. I helga drar han til fjells. Til to meter snø.Forstå det den som kan!God elg.I nord og sør.

Fiske zen

Som et apropos til de siste bidragenes noe debattpregede innlegg, har vi mottatt dette bidraget til en mer grunnleggende forståelse av fiskets muligheter og betydning for hin enkelte. Som man vil se så er det absolutt mulig å se at de mer grunnleggende spørsmål videreføres og fordypes i biraget.
Forfatteren ønsker å være anonym, men vi tror vi har funnet et arkivopptak av diktet hvor det antakelig er forfatteren selv som leser. Også anonymt.

Hvor vakkert denne fluen flyr
Man kjenner man blir nesten yr.
Nå ligger den der, ganske stille,
ventende på vannets ville.

Vi venter sammen, vi er ett.
Som fluen kjenner man seg lett.
Vi er der bare, sterkt tilstede,
drømmende om det der nede.

Og sakte synker solen ned
vi kjenner fluefiskets fred.
Det handler ikkun om å få
men vel så meget om å stå.


Siden det er søndag tar vi med et lite visdomsord i tillegg  - om betdningen av å telle våre dager og å vita hva som kan legge alen til vår livsengde:

Livslengde

Når Allah skal beregne den tid som tilkommer hvert enkelt menneske,
tar Han ikke med den tid som er anvendt til fiske!

Omar Khayyam
Persisk poet, rundt 1100-tallet

2,4

Redaksjonen mottok sist lørdag kveld en sms som kort og godt meldte: 2,2. Den kom fra fiskerens svoger. Og etter å ha sjekket nærmere viste det seg at sjøørretten ble tatt på flue i en råk ved Grimstad. Jeg sendte straks en melding til fiskeren og gratulerte med de 2,2.
Følgende svar kom, og det var så poetisk, og såpass aktuelt som kommentar til diktet fra professor Thomas, at jeg ba om tillatelse til å trykke det:

De fiskeløse turene
«Vi snakker ikke to komma to, men to komma fire. Vel, det er historie, og intet nirvana. Hvis vi skal snakke nirvana, snakker vi om den neste turen. Jeg mener i fullt alvor at den neste turen, uansett utfall, vil bli fantastisk, for alternativet ville jo ha vært å latt være å fiske…
Men så er det altså slik at noen turer gir gode fangster, til og med turer som ikke er så mye til turer. Det er i alle fall de fiskeløse turene som gir de beste drømmene, og når du har lært deg å elske de turene, kan du øyne et lite håp om å bli ett med fluestanga di. Da kan vi godt bruke ei natt til å snakke nirvana (vel og merke etter en tur…)

Da går jeg opp og retter noen stiler til om ulykkelig kjærlighet..»

Og videre, som svar på mitt spørsmål om videresending:

«Det er OK, der kan ligge mye poesi i prosa, og prosalyrikken er svært underkjent i fluefiskekretser! De fleste som gir ut fiskebøker, skriver en elendig prosa. Men nå har jeg funnet et sjeldent unntak: Dansken Paul Wellendorf ga ut to bøker tidlig på femtitallet, av meg nylig innkjøpt i et antikvariat i København. Og i kapitlet ”Min ven fiskestangen”, skriver han:

Hele livet igennem er menneskene vant til at finde hjælp, trøst eller glæde ved at tage en anden i hånden.
Barnet søger hjælp hos den voksne og griber deres hånd, når de tager de første, vaklende skridt.
Under sykdom kan en beskyttende hånd trøste og gøre mer gavn end meget medicin, og mange mennesker finder livsglæde ved at tage i hånden og danse ud, når musikken spiller opp.
– Og lystfiskeren – ja, han tager sin ven fiskestangen i hånden – går ud i naturen og finder det hele.»

Fluefiskelitteratur
Og da jeg kan fortelle om at siste tema – gode fiskebøker – var tema på en liten samling på Stortorets Gjestegiveri nå i ettermiddag, så lanserer vi med dette et nytt tiltak: Del en bok. Eller en novelle. Som du setter pris på og som du mener andre bør kjenne til! Og her åpner Fiskediktringen for at innleggene kommer i prosa, og ikke nødvendigvis som poesi.

Send inn dine beste boktitler (evt også filmtitler), så lager vi en oversikt som kan stå på bloggen.

Dessuten, en liten ekstrabonus i dag:
Her finner dere info om den såkalte "stimingen" på Månefisken 9. april, for de av dere som er opptatt av utstyr, filmer etc:
http://www.fluefiske.net/index.php?option=com_content&view=article&id=324:kickoff-for-de-varhungrige&catid=1:nyheter&Itemid=168

Fiske zen

Mens solen sakte synker ned
så finner fiskeren sin fred.
Det handler ikke om å få.
Det handler mer om det
å bare stå.

Som flua bare ligger der og hviler
og kjenner hvordan solen til den smiler,
har fiskeren noe større å begjære.
Å stå ved vannet, stille.
Bare være.

mer

Kjempetorsksyndromet

Redaksjonen har fått inn et interessant og følelsesladet innlegg med et dertil følgende dikt som vi velger å la stå ukommentert i denne omgang, selv om vi nok vil vurdere å komme tilbake til saken ved et senere tidspunkt.
Og vi ser ikke bort fra at andre vil gjøre det heller. Ryktene vil nemlig ha det til at en av våre ivrige lesere og bidragsytere i den sørlige landsdelen hadde en 2,2 opplevelse i helgen! Og det var ingen torsk! Vi sier ikke mer. Foreløpig.
Men altså, helt for forfatterens regning bringer vi i dag følgende videre til våre lesere:

"Jeg må først som sist vedgå at jeg primært er saltvannsfisker. Det er dragningen mot torsk, makrell og steinbit som lokker meg til å feste agn til snøret og la det stå til. Dette skjer til gjengjeld ganske ofte. Provosert av redaksjonssekretærens Store-Aure-syndrom har jeg følt et behov for å gi uttrykk for den viktigste motivasjonsfaktoren som gjør meg -- og mange med meg -- i stand til år etter år å sette ut på et forblåst hav, med fingre som er forfrosne og oppskrubbet etter å ha håndtert gjenstridige blåskjell, på jakt etter ... kjempetorsken. *

* En norskevits som gikk i Sverige på 70-tallet lød: "- Hva heter filmen "Jaws" på norsk?" "- Kjempetorsken." Veldig morsomt på svensk, uforståelig på norsk.

Nåvel. Her følger mitt syn på saken.


Kjempetorsksyndromet

Du tror kanskje at du omsider har vunnet
når torsken har sprellet sitt siste sprell
Langt ute i fjorden fisketuren munnet
ut i noe som bare kan kalles hell.

Men bakrusen kommer som tyven i natten
og melder seg som en grusom idé
Kanskje meningen med den kosteligste skatten
var at dens erobring aldri skulle skje?

For håpet er det som gir livet sin gnist
av lykke og trøst og skrik og skrål
Det sies at det som teller til sist
er å sette seg umulige mål.

Med fangsten i bøtta går du på din vei
men med ett piper din mobiltelefon
Du fnyser av historien om en femten kilos sei
Er du rammet av et kjempetorsksyndrom?

Men når fisken forlengst er spist og fortært
og du igjen setter agn på linen
skjønner du at du noe viktig har lært
som neppe bare skyldes vinen.

For ute på havet blant holmer og skjær,
har du hørt av kloke menn,
finnes det en gammel torsk så svær
at kroker aldri har lokket den.

Så spis din fisk med lyst og begjær,
dens kropp - ja, dens hode hvis det kreves.
Den ufiskede fisken er fortsatt der
og håpet er aldri forgjeves.

Thomas he
Også kjent som mannen med Storeulvsyndromet

To meter snø

Dagens er inspirert av påskens heftige snøfall, som nok gjorde mang en fiskermann og kvinne både utålmodig og fortvilet. Men noen omsatte fortvilelsen til skaperkraft, og dette diktet deler vi gjerne med dere:

To meter snø

To meter snø
og en meter is
gi meg et eneste
håndfast bevis

to meter snø
og en meter is
hvem kan leve
på fiskeres vis?

to meter smø
og en meter is
langt der nede
- et tapt paradis

to meter snø
og to meter is
hutre rundt ovnen
og fyre med flis

to meter snø
og en meter is
gi meg en stang,
if you please

to meter snø
og en meter is
de sier det er vår
i Paris

to meter snø
og en meter is
det er slik det kjennes,
for å være presis:

to meter snø
og en meter is

gunder

Store-Aure syndromet

Påsken har vært en fruktbar tid. Ikke nok med at man får anledning til å være mye ute, oppleve lyset som har kommet tilbake, sol over snødekte vidder - og vann.
Man får også tid til å drømme, og noen av oss har også fått tid til å tenke og diskutere en smule. Og til å forfatte fiskedikt.

Det første av flere påskefiskedikt som vil komme framover har latt seg inspirere av en ny bok om livskvalitet som kom før påske, skrevet av en av leserne i fiskediktringen, professor Thomas.
Boka tar for seg det såkalte "Storeulv syndromet": Hva gjør Storeulv når han har nådd sitt mål - fanget de tre grisene?
For oss ble dette en inspirasjon til et oppgjør med en del av fiskerlivet vi tar sterkt avstand fra, den såkalte "Catch and release"-uvanen som også ser ut til å bre seg i vårt langstrakte land.
Og dersom professor Thomas får behov for å kommentere så tar vi med glede imot hans synspunkter - primært som poesi, men evt også som prosa

Hva gjør du den dagen den store går på?
Tar du den av og lar den gå?
Tenker at det er jakten du søker?
Da, min venn, bli ved dine bøker.

Det er ikke bare kampen som teller,
like mye de gode kvelder.
Samle sine venner, skjenke dem vin,
skue den vakre, på fatet, så fin.

Forbannet være «Catch and release»,
en skjebne man ikke unner en gris.
Plage et liv for den rene fornøyelse,
deretter snytes for festlig fordøyelse!

(mer)

Lyren

I dag kan vi bringe vakre verselinjer fra det salte element. Sjøen er ingen dårlig erstatning når det ikke biter i innlandet. Eller når isen ligger tjukk, som nå. Kanskje skal mange av dere tilbringe påsken ved sjøen, og ser fram til dager på sjøen og fersk fisk når mørket senker seg?Det følgende diktet kom gjennom «Den store diktringen». Forfatter er ukjent, og vi tar oss den frihet å dele det med dere:
LYREN
Eg kjem ifra sjøen med nyfiska lyr,
det er natt, men eg skrur på komfyren.
Ho varar nok ikkje til morgonen gryr,
den krafti som no bur i lyren.

I saltsjø eg kokar han, bytta eg triv,
og hentar meg drikke i brunnen.
Eg opnar min hug for den kjelde av liv
som stig meg i møte or grunnen.

Så går eg og hentar meg nykinna smør,
skinnande gult som soleier.
Og vørdeleg fram over golvet eg trør,
og duk over bordet eg breier.

Sjå no tykkjest lyren meg rettelieg fin,
han børjar nett losna frå beinet.
Og fisken i søet og smøret som skin,
og vatnet det bergkrystall reine.

Og nybaka flatbrød og sist men ei minst,
eit fat fullt av nye poteter,
vil gje meg den ferskaste grokraft som finst.
I togn bryt eg brødet og eter.

Forrige fiskedikt, Natt full av måne, har fått mange positive tilbakemeldinger (i den store diktringen – vi tar gjerne imot kommentarer her også): Hei Arild! Må nesten si takk til Jon for å få ta del i gutteturen i måne-natten - fantastisk. Skulle gjerne ha vært der selv! Naturen er stor og slike øyeblikk blir lagret for alltid! mvh Brit Haraldsen

Og så til slutt en hilsen fra vår nye broder i nord, trubadur Ola Bremnes, som har følgende kommentar til Fiskediktringen: «I morra skal jeg og min broder ha konsert på noe som heter Vinterfesk-uka i Vesterålen, på et bittelite sted ytterst mot storhavet. Det blir nok noen fiske-sanger der. For noen år siden var jeg trubadur på Grand Hotel i Oslo og hadde kontrakt som gikk ut på å bare synge fiskeviser 3 timer pr kveld. Det var tøffe greier, skal jeg si.»

Noen bedre – 3 timer fiskediktopplesning?

Natt full av måne

Om noen fortsatt skulle slite med å forstå at det ikke alltid er fisken som gjør fisketuren, så gled dere over de følgende linjer fra en av våre nye deltaker i Fiskediktringen.
Diktet har allerede sirkulert i storebror Poesiringen, og vi tar oss den frihet å ta med et par kommentarer derfra.

Natt full av måne

Noen netter er større enn andre
fullmånenetter er kjempedigre
som den blanke natta i båten

Jeg kom fra kortspill og talglys
ut for å pisse
barbeint over vangen
dogg mellom tærne
stjerneklart måneklart alt var blått
tømmerveggene og graset
jeg hørte meg selv når jeg gikk
tørr diskant over grusen
rundt et hjørne en skarp mørk
skygge å sikte inn i
strålen bøyde seg og sank
det sluttet å sildre og da kom
ingenting inn gjennom ørene
utenom rom

eller rommet, tenker jeg
vi sier, selveste rommet
i entall bestemt form

Imsvatnet dønn stille
som flytende loddetinn
i ei skål av svart granskog
ute på flaten en speilvendt måne
rund og brennende gul
jeg bikket på hodet og så
kosmos hang over taket
vid åpent
uten å røre en muskel

Erik kom ut og var like blå
dette måtte vi dele
båten skrapte mot grusen
ut på det nakne vannet
gyngende bølger bak oss
jeg hadde med fiskestang
for å slippe å si det var andakt
men ørreten sov
eller lå på bunnen og ba
ikke noe krydder eller
damer eller hastverk,
lukter eller hissig vind
bare mørke åretak fra Rogaland
månen
som jeg nesten ikke kunne se på
og bølgene bak båten
en etter en etter en

Mot skyggene på nordsiden
jeg kan ikke navnet på stjernene
vi gled i en bue mot Karlsvogna
nærmere tak for tak
jeg sveivet inn det tåpelige snøret
snella surret som en absolutt
fremmed gjennom verdensrommet
årene snakket med vannet

Jeg husker den åpne natta
med insisterende himmel
så full av måne, ikke plass til et ord
det var vel evigheten
eller noe i nærheten
over åsen i øst lå et par lette skyer
mykere enn det endeløse mørket, nesten grå
på vår egen alder kanskje
for å være ærlig kunne jeg tenkt meg ei ugle
med romklang i brystkassa
men da vi bøyde av ved oset
lå ei nervøs and i sivet og
ba oss dra til helvete, fortest mulig
knirkende illsint strupesang
dypere støt for støt
tvers gjennom hele natta
den første lyden vi hørte
som ikke var helt vår egen

Vi delte et smil og rodde over
det fulle vannet og drakk
jb

Kjære Jon Bjartnes, diktet ditt dro meg inn i den natten, og fylte meg med undring. Det minner meg litt om Wergeland, som jeg har jobbet med i det siste, fordi han så alltid det store i det små. Jeg håper du skriver flere dikt, og deler dem med oss. Hilsen Alison (Philip)

Det var søren meg et flott dikt!! Martin

Auren venter

Vinterferien blåste bort for mange av oss.
Hjemtur fra fjellet i regn var ikke akkurat det vi hadde drømt om.
Veien nedover dalen var som så ofte før - en nedtur.

Men så, hva er det vi ser?
To unge, friske gutter vakler nedover glattisen mot elva.
Sklir, faller nesten, men holder seg oppreist. Og kjemper for ikke å miste - fiskestengene!
Vi må nesten stoppe for å forsikre oss om at vi ser er riktig.
Og det er det. Med fiskestenger på vei mot elva. I februar!
Så om ikke skiføret lenger er det beste, så kan det hende det er flere som snart kan finne fram stengene igjen.
Glemme vinteren som forsvant så alt for fort. Gi seg viktigere sysler i vold. Noe venter i det våte.

En liten vinter-fisku denne siste uka i februar:

Lav sol over åsen.
Solglimt i snøkrystaller.
Auren venter.

me

Fisk for OSS

Fiskediktringen kan i dag bringe et ekte kampanjedikt, med en klar brodd til alle som går rundt i den villfarelsen at de tror at alt som lever er til for menneskenes ve og vel - uten hensyn til verken dyras ve og vel eller til hva ulike bestander måtte tåle av menneskelig grådighet, egoisme og kortsynte nytelses-syke.
Vi sier ikke mer, men tar under med litt av en pressemelding som kom omtrent samtidig med at redaksjonen mottok følgende dikt:

Fisk for OSS.
Størja er så feit en fisk
hola, hola, hei,
den fryder seg på blodig disk
- og tenker kun på deg.

For skaperverket er for OSS,
det har hver skapning skjønt,
fra Shanghai og helt til Moss
- INTET er til pønt!
TT

WWF ber om boikott av blåfinnet tunfisk fordi den er truet:

WWF vil redde sushi-tunfisk
WWF går nå hardt til verks og ber norske fiskeinnkjøpere og forbrukere om å boikotte blåfinnet tunfisk. Arten er kjent som verdens mest eksklusive sushi. Rovfiske i Middelhavet er i ferd med å utrydde bestanden, og flere store matvarekjeder er blitt med på boikotten i håp om å redde den blåfinnede tunfisken.
Arten, som i Norge også er kjent som makrellstørje, er en svært yndet råvare for verdens sushi- industri. Nå frykter forskere at fisken vil forsvinne helt fra Middelhavet med mindre dagens rovfiske stanses.

Ingen fisketur i kveld heller

En ting er at det er vinter og at snøen laver ned.
Men det er ikke bare snøen og kulda en fiskermann må forholde seg til:

Ingen fisketur i kveld heller

jobb

sykdom

slekt

jobb

ingen fisketur i kveld heller, dårlige utsikter for morgendagen også

selskap

kurs

fotballkamp

storbyferie

forpliktelser

korøvelse

sex

jobb

dårlig samvittighet

tapetsering

en bedre middag

hagearbeid

tv

amen

olav th

Vinternatt i Grungedal

Det vaker på himmelen,
i fiskens tegn.

Nymfene kaster sitt sjal.

De byr meg til dans igjen,
i stjerneregn.

En vinternatt i Grungedal.

Togu

Hvis jeg får tid?

hvis jeg får tid?

hvis jeg får lyst?

hvis det skulle passe?

hvis jeg blir invitert med?

jeg tar ingen sjanser

jeg drar uansett

Olav Th

Etter denne klare oppfordringen fra vår alltid fiskende broder i sør, tar vi med følgende hilsen med aktuell kommentar til forrige dikt "Krokfri flue":


"Først og fremst; takk for initiativet med fiskediktringen. En kilde til å opprettholde begjæret!

Jeg sender over et sitat fra en av våre store diktere, Nils Johan Ruud. Ikke som et dikt å regne kanskje, men allikevel dikterisk poetisk. Dessuten er det en aktuell refleksjon sett opp mot den smule debatt som spinner rundt for eller mot catch and releasefiske.

"Den glinsende ørreten i hans hånd løser ikke spytt og fordøyelsessafter i ham, men fyller hans hjernevinninger med landskapets evighet, med vannets klarhet, med sol og himmel og vindenes stemmer. Han erobrer et rom av frihet som kulturen har tatt i fra ham."

Med vennlig hilsen
Espen Farstad

Krokfri flue

Kjære fiskedikt-venner,
Det er tydelig at det nye året virker inspirerende på mange av dere. Tross møkkaværet som har fordrevet skiføret her på Øslandet. Eller er det kanskje nettopp regnet som har forløst kreativiteten hos fiskedikterne?
Nå har vi faktisk igjen kø for publisering, og det er en luksus vi gjerne nyter oftere.
Vi begynner med følgende brev til redaksjonen, med påfølgende lyriske innspill:

Vyrde redaktør
Ein venn har nett byrja å arbeide i WWF. Det har fått meg til å tenkje meir kring det levande livet og korleis vi tobeinte pinar og plagar alt anna liv berre for å more oss sjølve! Slike tankar er ikkje greie å ta inn over seg for ein sportsfiskar. Spørsmålet vert difor: korleis kan ein halde fram? Må ei legge ifrå seg stong og snelle? Må ein skifte fritidssyssel - td. køyre motorsykkel eller sigle? Nei, slikt er ikkje naudsynt. Ein kan halde fram langs bekk og tjønn, men må leite fram ei anna glede - gleda ved berre å erte fisken.
Eg ynskjer med hosståande tekst å spore til ein lyrisk debatt om saka.

Junius Maltby d.y

Krokfri flue
Eg
ber deg
du auresjel
abborpinne

Om forlating
ber eg
for liv
som no berre er
minne

Eg ber også
deg
makk
som vreid deg
i vånde
når eg tredde deg
kroken
og drukna deg
sakte - umogleg
å ånde

No svingar eg
lina ved bekk og
tjønn
og kjenner det
sant
når eg får i
lønn

jublande vak

fisk
trygge i
trua

kan
kysse i kveldsstilla
krokfrie
flua

j.m. jan08

Usigelig vakkert! Vi takker for dette dypfølte, angerfulle og ærlige bidraget til vår felles forståelse og medfølelse.
Og vi forstår at en av våre tidligere så glade ganer (man kan faktisk driste seg til å si aller gladeste - og glupske - ganer) nå har valgt vegetarenes vei. Det er ingen grunn til å betvile den oppriktige fortvilelse som ligger bak slik et valg. Og sterke vilje til forsakelse (og tro?).
Men jeg må samtidig spørre dere, Fiskediktere, deles denne fortvilelse og nød med flere? Er det andre som vil velge å følge vår broder på den grønne vei?
Eller vil vi tvert imot se at det reiser seg en skog av stenger, man skal ikke se bort fra at mange til og med vil ha dobbelkroker, for å uttrykke at vi ikke leker fisketur? Ei heller at vi føler behov for å vandre grønnsakenes vei?

Vi ser fram til den videre oppfølgingen av dette så radikale og dyptloddende bidrag til Fiskedikternes egen selvforståelse, samt til forståelsen av både fiskets, diktningens og ikke minst - krokens betydning.

Takk broden Junius, tillykke på ferden, må det gå deg godt, og må dine brødre og søstre i Ringen ta din sorg og nye livsanskuelse til ettertanke - men kanskje også se det ropet om hjelp vi aner både i, mellom og under linjene.

På vegne av vannvittig mange,

Morten Eriksen
Redaksjonssekretær

Fisku

I den gamle kilde
snapper en fisk efter mygg
mørk er lyden av vann

Lysaker'n i juli

Øretten vaka
og øretten spratt
så glefsan i Zulun
jeg kjente atn satt
Jeg kjørtn i stryket
hardt og kontant
og slutten på kjøret
var at jeg vant
Lysakern i juli
stille og kuli
Jeg gikk der med stanga
og slang med ei flue
la'n på stryket
så lekkert til skue

Jeg fiska meg oppstrøms
mot verket og sagen
og sola sklei videre
og varma opp dagen
Jeg hadde med niste
og spiste ved mølla
satt der på berget
og gumla og ølla
Lysakern i juli
...

Jeg kom opp til dammen
oppe ved Grini
der bada ei jente
i rosa bikini
Jeg skifta til Coachman
og begynte og slenge
og jenta hun var der
og jeg blei litt lenge

Lysakern i juli stille og kuli
Jeg gikk der med stanga
og slang med ei flue
la'n på stryket
så lekkert til skue

Arild Nyquist