Verden

Verden henger ikke
på greip.
Den henger
vektløs
som en fjærmygg
på armens ytterste
spiss
med bruddstyrke
tilnærmet null

Gunder

OM FISKING OG VENNSKAP På liv og død

Noen fiskere tror livet er en lek. At vi fiskere fisker for moro skyld. Andre forstår at det er langt viktigere enn som så. At det står om liv og død. For er en del av oss er nemlig sportsfisket en tilstand. En måte å leve livet sitt på; en knagg å henge tilværelsen mange uforståeligheter på.

Fisket er rett og slett en rømningsvei når det brenner, en ramme å montere selvbildet i.

Det å bekjenne seg nesten religiøst til fjellivet, til tilstanden rundt vannet, til ørreten, røya, laksen eller harren, det å komme med trosbekjennelsen til sønnaværet og til deilige klekke-formiddager i sånn omtrent fjorten varmegrader, blir for mange av oss som å ha en stor og trygg levegg i en ellers stormfull tilværelse. Det blir liksom det eneste solide vi har. Og det blir det vi er.

For hvis jeg ikke var fiskeren Per, hvem i all verden var jeg da?

Om alt annet går dritt, liksom, så er jeg i hvert fall ørretfisker. Telttryne, ryggsekkentusiast, bålmann og fluefisker. Det er noe å være. Det er det jeg er. Sånn er det.

Slik er det noen av oss som tenker, og med denne litt – ehh - kanskje naive, enkle måten å tenke om livet sitt på, følger det naturligvis en sterk trang til å mestre det. Fikse fiskerlivet, tross alt.

Om ikke noe annet her på jorden, liksom, så kan jeg i hvert fall sette meg på huk inni et tett vierkratt og kaste ut en tørrflue og fange fisk på et sted få ville tenke seg i det hele tatt å gå ned til vannet. Og det er da noe.

Det er faktisk mye, spør du meg, for jeg har brukt snart tretti år på å lære det. Og det er fint at det er noe, for det betyr ganske mye.

Altså, når du kanskje ikke er noe annet, sånn skikkelig, her i verden, enn fluefisker, da er det så klart kjempeviktig å være en flink en. For hvis ikke så er du jo kanskje ikke det en gang. En ørretfisker, mener jeg. Og hva er du da?

Nei, du må være flink. Er det liksom riktig å si du er fisker hvis du sjelden greier å fange fisk?

Hvis du for eksempel er en av dem som aldri drar alene på tur, for det er så kjedelig, liksom, selv om det selvsagt er nettopp det du bør gjøre når alt stemmer og ingen andre har anledning til å reise.

Eller en som stadig prioriterer feil? - Joa, vet det er bra fiskeforhold nå, men har avtalt en tur med studiekameratene, til Stavern, mye rødvin og kos og greier.

For ikke å snakke om han som sover til halv elleve mens det har vært tre timer kanonfiske fra seks til ni i et obskurt lite Finnmarksvann der alt kan skje – og gjør det, på de rareste tider - og du strengt tatt ikke bør sove i det hele tatt på de tilmålte ti dagene du kanskje har.

Går det i det hele tatt an å kalle seg ørretfisker hvis du aldri er på hugget, lurer jeg?

Gjerne for meg. Men trolig ikke.

Var det for ti tusen år siden ville du ha dødd eller blitt dytta utfor et stup om du ikke forsto at nå, akkurat nå! er det tid for fiske (ok, eller jakt, da), og aldri fikk fingeren ut. Var der. Gjorde det.

Å lykkes som fisker handler nemlig forbausende ofte om de små tingene. Som ikke er fisking. Nemlig å få fingeren ut; Fyre et effektivt bål på kort tid, spise middag på ti minutter, drite og dra, ikke dvele og drunte.

Ja!, det er ofte vondt å stå opp etter tre timer med kvalitetsmessig råtten søvn, grunnet høy sigarføring og tungt forbruk av cognac kvelden før, i brennheit lavvo. Men gjør du det ikke opplever du så alt for ofte to ting:

A) kompisen din, svinet som likevel gjorde det, kommer tilbake halv ti med tre kilosrøyer.

Og B) du har ti ganger mer vondt i hue enn det du hadde da du burde ha stått opp, men lot være fordi du hadde ganske vondt i hue og var veldig trøtt og tenkte det var en god idé å drøye’n tjue minutters tid i påsan.

Det var det naturligvis ikke, og du vil aldri tilgi deg selv. Angeren gnager, deretter kjenner du angsten. Så kommer selvforakten, kort etter mister du grepet på tilværelsen, når du kommer hjem har kona gått fra deg og deretter mister du jobben og noen år senere sitter du og fryser i en bakgård.

Selv hundene pisser på deg mens du forsøker holde varmen i lyset av din siste fyrstikk, følelsen av sult er bare et fjern minne, nå er magen et vått katteskinn som rumler formålsløst rundt i en skrikende og rusten betongblander, det piper i tarmene, tinnitusen skjærer og overdøver lyden av fortvilt gråt, du husker så vidt den tiden du hadde tenner i munnen og om litt skal du dø og du gleder deg til det.

Og alt dette bare fordi du ikke kunne manne deg til å stå opp.

Komme deg ut. Fiske den jævla fisken.

Så rart det enn høres ut...

Av Per Tør(rflue)moen

Kåseri i NRK friluftsmagasinet

Teksten inngår "Vakringens Brorskap" som kom ut i vår i Bokklubben Villmarksliv:
16 gode fiskehistorier, bl.a. ørretjakt i New Zealand, iskalde vinterdager i Oslofjorden og det evige fiskejaget hele landet rundt. Med en raus porsjon humor blandet med erfaringsbasert fiskekunnskap skriver forfatteren om livsviktige temaer som "Hvordan få nok tid til å fiske", "Hvorfor elsker vi regnvær", "Angsten for å gå lei av fisket", "Kunsten å finne den rette" (fiskekompisen), "Hvordan småjuge når du må, uten å være en slask".

Boka er illustrert av den anerkjente norsk-amerikanske tegneren Sam Klein i en helt spesiell retro-50-talls-strek.

Ingen

Årets første junikveld ble tilbrakt ved Skapertjern ved Spikkestad.
Nydelig vær, klekking og vak.
På hustruens spørsmål var som vanlig svaret - Ingen.
Samme kveld lå følgende dikt i mailboksen, inspirert av en videosnutt fra en viss park i Oslo.
Vi deler med glede diktet:

Ingen

"Hva heter du," spurte kyklopen?
"Mitt navn er ingen," sa mannen.
"Da kan du passere," var svaret,
Risset som skrift i sanden.

Jeg mintes den gamle fortelling
på vei inn i dette diktet.
Også han jeg søkte var borte
selvom han var i midt i sikte.

Sikte fikk jeg av snutten
som Morten sendte oss alle.
En snutt med film av en fisker
fikk meg til å smile og tralle.

Han stod der i Frognerparken
og fikk en ørret på kroken
feit og flott, glinsende våt
tatt ut av eksamensboken.

Ofte er jeg ved parken . . .
.. hva skulle jeg denne gang gjøre ?
noe jeg ikke har gjort før.
Ta katten i halen og kjøre.

Jeg ruslet nedover parken
og tittet etter et vak eller to
av ørret vi så i snutten
og humret, smilte og lo

Stod der med kruset i hånda
og slurpet litt kaffe og veidet
inn under trærne på stranda
- stod musestille og speidet

Men ørreten var der dessverre ikke
Den ville nok ikke vake.
Litt skuffet slupret jeg kaffe,
med ett mistet tomheten taket.

Jeg hørte det deilige, fine: PLASK!
Vil du være med på å vedde?!
Det var ingen herlig ørret !
Det var en våryr gjedde!!

Den ble stående der ved stranda.
Og varmet seg mens den blunda.
Der gikk den i ett med kvister og løv
Som om det var ingen på grunna.

Kristian