Sommerminner fra Trøndelagen

En liten lyrisk trudelutt på "morgenkvisten" sendt meg av den gamle diktermester Henrik Ibsen. Ifølge ham inspirert av en sommerlig glede han hadde på en av sine mange strabasiøse reiser.
Denne gangen dreier det seg om en reise han gjorde gjennom den ville ødemarken i Nord-Trøndelag i 1859 sammen med sin sønn. Dikteren ankommer et lite tjern i grenseområdet mellom skog og fjell, et tjern med det han kaller: "påfallende mye aggressiv ørret." Der fisker han sammen med Sigurd - hans eneste virkelig fiskeglade sønn.
Velkommen til følgende dikt af vår gamle helt og pessimist.

Gutten ropte;pappa pappa se på vannet!
Fisken tok den før den landet!
Med mitt indre skarpe øye
så jeg jakten mot det høye
og det farefulle stup mot dypet!

Mark fra fra luften, fisk fra bunnen,
stangedes i samme stunden
så at skummet om dem klasket.
Ja, der lå de nu og plasket.

Vi var stappfulle av glede.
Ørreten var full av skrekk
Marken som den skulle sluke
var med ett blitt borte - vekk !

Hvorfor må en ørrets glede
plutselig bli vendt til vrede?
Grunnen er at dyr bør dø
for at vi skal få vårt brød.

Mennesket er gudskjelov på toppen.
Dyr skal henge mer i stroppen ...
Vi er kronen på det flotte verket
De er ørret, mus og lerke.

Henrik Ibsen
(Kristian)