Kjempetorsksyndromet

Redaksjonen har fått inn et interessant og følelsesladet innlegg med et dertil følgende dikt som vi velger å la stå ukommentert i denne omgang, selv om vi nok vil vurdere å komme tilbake til saken ved et senere tidspunkt.
Og vi ser ikke bort fra at andre vil gjøre det heller. Ryktene vil nemlig ha det til at en av våre ivrige lesere og bidragsytere i den sørlige landsdelen hadde en 2,2 opplevelse i helgen! Og det var ingen torsk! Vi sier ikke mer. Foreløpig.
Men altså, helt for forfatterens regning bringer vi i dag følgende videre til våre lesere:

"Jeg må først som sist vedgå at jeg primært er saltvannsfisker. Det er dragningen mot torsk, makrell og steinbit som lokker meg til å feste agn til snøret og la det stå til. Dette skjer til gjengjeld ganske ofte. Provosert av redaksjonssekretærens Store-Aure-syndrom har jeg følt et behov for å gi uttrykk for den viktigste motivasjonsfaktoren som gjør meg -- og mange med meg -- i stand til år etter år å sette ut på et forblåst hav, med fingre som er forfrosne og oppskrubbet etter å ha håndtert gjenstridige blåskjell, på jakt etter ... kjempetorsken. *

* En norskevits som gikk i Sverige på 70-tallet lød: "- Hva heter filmen "Jaws" på norsk?" "- Kjempetorsken." Veldig morsomt på svensk, uforståelig på norsk.

Nåvel. Her følger mitt syn på saken.


Kjempetorsksyndromet

Du tror kanskje at du omsider har vunnet
når torsken har sprellet sitt siste sprell
Langt ute i fjorden fisketuren munnet
ut i noe som bare kan kalles hell.

Men bakrusen kommer som tyven i natten
og melder seg som en grusom idé
Kanskje meningen med den kosteligste skatten
var at dens erobring aldri skulle skje?

For håpet er det som gir livet sin gnist
av lykke og trøst og skrik og skrål
Det sies at det som teller til sist
er å sette seg umulige mål.

Med fangsten i bøtta går du på din vei
men med ett piper din mobiltelefon
Du fnyser av historien om en femten kilos sei
Er du rammet av et kjempetorsksyndrom?

Men når fisken forlengst er spist og fortært
og du igjen setter agn på linen
skjønner du at du noe viktig har lært
som neppe bare skyldes vinen.

For ute på havet blant holmer og skjær,
har du hørt av kloke menn,
finnes det en gammel torsk så svær
at kroker aldri har lokket den.

Så spis din fisk med lyst og begjær,
dens kropp - ja, dens hode hvis det kreves.
Den ufiskede fisken er fortsatt der
og håpet er aldri forgjeves.

Thomas he
Også kjent som mannen med Storeulvsyndromet

To meter snø

Dagens er inspirert av påskens heftige snøfall, som nok gjorde mang en fiskermann og kvinne både utålmodig og fortvilet. Men noen omsatte fortvilelsen til skaperkraft, og dette diktet deler vi gjerne med dere:

To meter snø

To meter snø
og en meter is
gi meg et eneste
håndfast bevis

to meter snø
og en meter is
hvem kan leve
på fiskeres vis?

to meter smø
og en meter is
langt der nede
- et tapt paradis

to meter snø
og to meter is
hutre rundt ovnen
og fyre med flis

to meter snø
og en meter is
gi meg en stang,
if you please

to meter snø
og en meter is
de sier det er vår
i Paris

to meter snø
og en meter is
det er slik det kjennes,
for å være presis:

to meter snø
og en meter is

gunder

Store-Aure syndromet

Påsken har vært en fruktbar tid. Ikke nok med at man får anledning til å være mye ute, oppleve lyset som har kommet tilbake, sol over snødekte vidder - og vann.
Man får også tid til å drømme, og noen av oss har også fått tid til å tenke og diskutere en smule. Og til å forfatte fiskedikt.

Det første av flere påskefiskedikt som vil komme framover har latt seg inspirere av en ny bok om livskvalitet som kom før påske, skrevet av en av leserne i fiskediktringen, professor Thomas.
Boka tar for seg det såkalte "Storeulv syndromet": Hva gjør Storeulv når han har nådd sitt mål - fanget de tre grisene?
For oss ble dette en inspirasjon til et oppgjør med en del av fiskerlivet vi tar sterkt avstand fra, den såkalte "Catch and release"-uvanen som også ser ut til å bre seg i vårt langstrakte land.
Og dersom professor Thomas får behov for å kommentere så tar vi med glede imot hans synspunkter - primært som poesi, men evt også som prosa

Hva gjør du den dagen den store går på?
Tar du den av og lar den gå?
Tenker at det er jakten du søker?
Da, min venn, bli ved dine bøker.

Det er ikke bare kampen som teller,
like mye de gode kvelder.
Samle sine venner, skjenke dem vin,
skue den vakre, på fatet, så fin.

Forbannet være «Catch and release»,
en skjebne man ikke unner en gris.
Plage et liv for den rene fornøyelse,
deretter snytes for festlig fordøyelse!

(mer)

Lyren

I dag kan vi bringe vakre verselinjer fra det salte element. Sjøen er ingen dårlig erstatning når det ikke biter i innlandet. Eller når isen ligger tjukk, som nå. Kanskje skal mange av dere tilbringe påsken ved sjøen, og ser fram til dager på sjøen og fersk fisk når mørket senker seg?Det følgende diktet kom gjennom «Den store diktringen». Forfatter er ukjent, og vi tar oss den frihet å dele det med dere:
LYREN
Eg kjem ifra sjøen med nyfiska lyr,
det er natt, men eg skrur på komfyren.
Ho varar nok ikkje til morgonen gryr,
den krafti som no bur i lyren.

I saltsjø eg kokar han, bytta eg triv,
og hentar meg drikke i brunnen.
Eg opnar min hug for den kjelde av liv
som stig meg i møte or grunnen.

Så går eg og hentar meg nykinna smør,
skinnande gult som soleier.
Og vørdeleg fram over golvet eg trør,
og duk over bordet eg breier.

Sjå no tykkjest lyren meg rettelieg fin,
han børjar nett losna frå beinet.
Og fisken i søet og smøret som skin,
og vatnet det bergkrystall reine.

Og nybaka flatbrød og sist men ei minst,
eit fat fullt av nye poteter,
vil gje meg den ferskaste grokraft som finst.
I togn bryt eg brødet og eter.

Forrige fiskedikt, Natt full av måne, har fått mange positive tilbakemeldinger (i den store diktringen – vi tar gjerne imot kommentarer her også): Hei Arild! Må nesten si takk til Jon for å få ta del i gutteturen i måne-natten - fantastisk. Skulle gjerne ha vært der selv! Naturen er stor og slike øyeblikk blir lagret for alltid! mvh Brit Haraldsen

Og så til slutt en hilsen fra vår nye broder i nord, trubadur Ola Bremnes, som har følgende kommentar til Fiskediktringen: «I morra skal jeg og min broder ha konsert på noe som heter Vinterfesk-uka i Vesterålen, på et bittelite sted ytterst mot storhavet. Det blir nok noen fiske-sanger der. For noen år siden var jeg trubadur på Grand Hotel i Oslo og hadde kontrakt som gikk ut på å bare synge fiskeviser 3 timer pr kveld. Det var tøffe greier, skal jeg si.»

Noen bedre – 3 timer fiskediktopplesning?

Natt full av måne

Om noen fortsatt skulle slite med å forstå at det ikke alltid er fisken som gjør fisketuren, så gled dere over de følgende linjer fra en av våre nye deltaker i Fiskediktringen.
Diktet har allerede sirkulert i storebror Poesiringen, og vi tar oss den frihet å ta med et par kommentarer derfra.

Natt full av måne

Noen netter er større enn andre
fullmånenetter er kjempedigre
som den blanke natta i båten

Jeg kom fra kortspill og talglys
ut for å pisse
barbeint over vangen
dogg mellom tærne
stjerneklart måneklart alt var blått
tømmerveggene og graset
jeg hørte meg selv når jeg gikk
tørr diskant over grusen
rundt et hjørne en skarp mørk
skygge å sikte inn i
strålen bøyde seg og sank
det sluttet å sildre og da kom
ingenting inn gjennom ørene
utenom rom

eller rommet, tenker jeg
vi sier, selveste rommet
i entall bestemt form

Imsvatnet dønn stille
som flytende loddetinn
i ei skål av svart granskog
ute på flaten en speilvendt måne
rund og brennende gul
jeg bikket på hodet og så
kosmos hang over taket
vid åpent
uten å røre en muskel

Erik kom ut og var like blå
dette måtte vi dele
båten skrapte mot grusen
ut på det nakne vannet
gyngende bølger bak oss
jeg hadde med fiskestang
for å slippe å si det var andakt
men ørreten sov
eller lå på bunnen og ba
ikke noe krydder eller
damer eller hastverk,
lukter eller hissig vind
bare mørke åretak fra Rogaland
månen
som jeg nesten ikke kunne se på
og bølgene bak båten
en etter en etter en

Mot skyggene på nordsiden
jeg kan ikke navnet på stjernene
vi gled i en bue mot Karlsvogna
nærmere tak for tak
jeg sveivet inn det tåpelige snøret
snella surret som en absolutt
fremmed gjennom verdensrommet
årene snakket med vannet

Jeg husker den åpne natta
med insisterende himmel
så full av måne, ikke plass til et ord
det var vel evigheten
eller noe i nærheten
over åsen i øst lå et par lette skyer
mykere enn det endeløse mørket, nesten grå
på vår egen alder kanskje
for å være ærlig kunne jeg tenkt meg ei ugle
med romklang i brystkassa
men da vi bøyde av ved oset
lå ei nervøs and i sivet og
ba oss dra til helvete, fortest mulig
knirkende illsint strupesang
dypere støt for støt
tvers gjennom hele natta
den første lyden vi hørte
som ikke var helt vår egen

Vi delte et smil og rodde over
det fulle vannet og drakk
jb

Kjære Jon Bjartnes, diktet ditt dro meg inn i den natten, og fylte meg med undring. Det minner meg litt om Wergeland, som jeg har jobbet med i det siste, fordi han så alltid det store i det små. Jeg håper du skriver flere dikt, og deler dem med oss. Hilsen Alison (Philip)

Det var søren meg et flott dikt!! Martin