han kunne ikke lenger løfte stanga til et kast

han kunne ikke lenger løfte stanga til sitt kast
han lå som regel stille på sin pute
alt gikk i stå når noe rundt hans gamle hjerte brast
han stirret lengselsfullt mot alt der ute

for bak åsen lå den tjenna der han tok sin første fisk
med en rognekjepp, i takt med fuglekoret
det var turene til tjenna som holdt han rask og frisk
og de største der var ubegrip’lig store

hver mandag dukket hjemmehjelpen opp og lagde mat
hun vasket golv og satte liv i gubben
hun handlet, ryddet, pyntet, kokte kaffe til en prat
han så at hun var pen og blid og lubben

en dosett er hva du trenger, mange rom mot pillerot
mente hjemmehjelpen, vis at du er voksen
gubben smilte, så mot skapet, og sa, jeg har mer enn rot
fram fra skapet kom den gamle flueboksen

noen uker etter dette våknet gubben ganske seint
det var søndag, det var fred og ro i grenda
fra et rom han ikke kjente fikk han krefter til å gå
hand i hand med stanga tuslet han mot tjenna

etter flere lange pauser fikk han se et blink av blått
og tok sikte på ei gran som var blitt voksen
han fikk sena gjennom ringene, selv om det gitt litt smått
og så grep han varsomt etter pilleboksen

for i det ene rommet lå fremdeles, klar til kamp
et knippe slitte klekkere fra åttitallet
og under dem, en skummel miks av antron, fjær og hamp
tre killere til bruk ved spinnerfallet

han lirket ut sin flue, jo, teknikken satt som før
han lot den drive i den milde brisen
han satt seg godt til rette mot en granlegg da et slør
drev over, var det døden eller disen?

og stanga la seg sakte til rette i hans fang
to fingre lekte varsomt med dens snøre
fra brystet boblet nye ord, en rusten jubelsang
jeg er her, jeg gjør det jeg helst vil gjøre

gubben skjønte at han fisket, og han hvisket stil seg selv
jeg var død når det ble slutt på slike stunder
han satt stille der, han ventet på et tilslag og en kveld

et voldsomt plask og så gikk flua under

(Olav Th)