Natt full av måne

Om noen fortsatt skulle slite med å forstå at det ikke alltid er fisken som gjør fisketuren, så gled dere over de følgende linjer fra en av våre nye deltaker i Fiskediktringen.
Diktet har allerede sirkulert i storebror Poesiringen, og vi tar oss den frihet å ta med et par kommentarer derfra.

Natt full av måne

Noen netter er større enn andre
fullmånenetter er kjempedigre
som den blanke natta i båten

Jeg kom fra kortspill og talglys
ut for å pisse
barbeint over vangen
dogg mellom tærne
stjerneklart måneklart alt var blått
tømmerveggene og graset
jeg hørte meg selv når jeg gikk
tørr diskant over grusen
rundt et hjørne en skarp mørk
skygge å sikte inn i
strålen bøyde seg og sank
det sluttet å sildre og da kom
ingenting inn gjennom ørene
utenom rom

eller rommet, tenker jeg
vi sier, selveste rommet
i entall bestemt form

Imsvatnet dønn stille
som flytende loddetinn
i ei skål av svart granskog
ute på flaten en speilvendt måne
rund og brennende gul
jeg bikket på hodet og så
kosmos hang over taket
vid åpent
uten å røre en muskel

Erik kom ut og var like blå
dette måtte vi dele
båten skrapte mot grusen
ut på det nakne vannet
gyngende bølger bak oss
jeg hadde med fiskestang
for å slippe å si det var andakt
men ørreten sov
eller lå på bunnen og ba
ikke noe krydder eller
damer eller hastverk,
lukter eller hissig vind
bare mørke åretak fra Rogaland
månen
som jeg nesten ikke kunne se på
og bølgene bak båten
en etter en etter en

Mot skyggene på nordsiden
jeg kan ikke navnet på stjernene
vi gled i en bue mot Karlsvogna
nærmere tak for tak
jeg sveivet inn det tåpelige snøret
snella surret som en absolutt
fremmed gjennom verdensrommet
årene snakket med vannet

Jeg husker den åpne natta
med insisterende himmel
så full av måne, ikke plass til et ord
det var vel evigheten
eller noe i nærheten
over åsen i øst lå et par lette skyer
mykere enn det endeløse mørket, nesten grå
på vår egen alder kanskje
for å være ærlig kunne jeg tenkt meg ei ugle
med romklang i brystkassa
men da vi bøyde av ved oset
lå ei nervøs and i sivet og
ba oss dra til helvete, fortest mulig
knirkende illsint strupesang
dypere støt for støt
tvers gjennom hele natta
den første lyden vi hørte
som ikke var helt vår egen

Vi delte et smil og rodde over
det fulle vannet og drakk
jb

Kjære Jon Bjartnes, diktet ditt dro meg inn i den natten, og fylte meg med undring. Det minner meg litt om Wergeland, som jeg har jobbet med i det siste, fordi han så alltid det store i det små. Jeg håper du skriver flere dikt, og deler dem med oss. Hilsen Alison (Philip)

Det var søren meg et flott dikt!! Martin