mandag 19. mai 2008

Tre gonger

Det finnes ulike typer fiskelitteratur. Den mest dominerende må med rette kunne kalles fiskepornografi. Den handler kun om hvor størrelse og styrke, pakket inn i fraser om flotte omgivelser, krevende vær og den slags. Har du lest en slik fortelling har du lest alle. Det er noe pubertalt over fiskepornografien som gjør at nok kan den virke tiltrekkende når man er ung og uerfaren, men så får man ganske fort nok. Man kan til og med føle seg krenket over måten "objektet" fremstilles og behandles på. "Fang-og-slipp" hører naturlig hjemme i den fiskepornografiske kulturen.

Den minst dominerende genren innen fiskelitteraturen må være Fiskepoesien. Ikke fordi den ikke finnes. Ei heller fordi den ikke lenger skapes, skrives eller brukes. Men nettopp i sin karakter av å være poetisk så roper den ikke høyt i gatene eller fra aviskioskene. Man må lytte, lete, skape selv. Da er den der, vital, velklingende, relevant og følsom. Som sentrallyrikken handler den om det viktige i tilværelsen; livet, døden – og kjærligheten.

Les bare dette vakre og intense prosalyriske stykket, om liv, død og ektefølt kjærlighet:

Tre gonger
"Som alle veit, kjem fisken opp av det våte tre gonger.
Første gongen yr og nervøs,
sprelsk og redd,
syner sin styrke
og gjer meg spent og full av von.
Kampen kjem.

Andre gongen er han utmatta ør,
hjelpelaust på vakt,
og gjer meg sigersikker og stolt.

Tredje gongen.
Ei dronning duftande av laurbær,
dampande, perlande, saftig.
Gjer meg varm og ventande
og siklande svolten.

Eg et"

Fra Gjermund Andreassen "Eg, ein fiskar",
Samlaget 1995.

Ingen kommentarer: